Få et innblikk i de første kristnes tid i David Åleskjærs nye bok, KEISER & KORS!

Få et innblikk i de første kristnes tid i David Åleskjærs nye bok, KEISER & KORS!

23. November, 2018 0 By hermon

«Keiser & Kors» er en spennende – og oppbyggelig – fortelling fra de første kristnes tid, basert på bibelske kilder og historiske fakta. Det males et fargerikt bilde av både kirkens fiender og motstandere, og de troendes hverdagsliv. I denne nye norske romanserien «Veien», ønsker David Åleskjær å ta oss lesere med på en reise opp gjennom kirkehistorien. Fortellingen begynner med de aller første kristne, men David ønsker utover serien å skrive seg helt fram til vår egen tid.

I denne første boken får vi blant annet oppleve hendelser med Peter, Johannes, Paulus – og ikke minst Jesus – i hovedrollen. Det er fascinerende hvordan historiene vi kjenner fra Det nye testamentet blir levende og vi får se det som skjedde i et nytt og engasjerende lys gjennom Åleskjærs penn.

I Matteus’ evangelium 27,51–53 leser vi: «Og se, forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst, jorden skalv og fjellene revnet, gravene ble åpnet, og mange av de hellige som var innsovnet, fikk sine kropper oppreist. De kom ut av gravene etter Jesu oppstandelse, og de gikk inn i Den hellige byen og viste seg for mange.»

Det er ikke så ofte jeg får frysninger på ryggen og må tørke bort en tåre i øyekroken på jobb, men det gjorde jeg da jeg leste kapitlet vi deler under. Denne smakebiten viser hvordan bibelversene blir levende i Åleskjærs bok:

 

Natten da Yeshua døde

(Utdrag fra boken Veien – Keiser & Kors)

HUN VISSTE IKKE OM DET var svette fra pannen eller tårer fra øynene som rant nedover kinnet. Kanskje var det en blanding av begge. Børen var tung etter handleturen, og turen hjem til landsbyen Arimatea ville nok ta lengre tid enn vanlig.

Og så dette mørket …

Allerede mens hun gjorde sine siste innkjøp til påskehelgen, hadde noe skygget for solen, og det ble skumring midt på dagen. En merkelig stillhet hadde kommet, det var som om den tette luften pakket inn alle lyder.

Flere hadde valgt å lukke sine kramboder for dagen, så hun var heldig som hadde kommet i mål med innkjøpene.

Dreier det seg om en sandstorm?

I så fall fikk hun håpe den ikke nådde fram før hun var hjemme. Da kunne hjemveien bli direkte farlig. Hun likte heller ikke tanken på at lille Josef og Mara var alene hjemme om en slik storm skulle treffe området.

Ikke i disse dager. Barna var helt fra seg på grunn av det som hadde skjedd.

Denne stillheten …

Det var noe foruroligende ved den.

Mørket ble tykkere og tykkere. Men det var fortsatt sikt nok til at det gikk bra å gå.

Eller var det lurest å bli værende i byen og se det hele an?

Nei, hun måtte ta sjansen. Måtte hjem til de små.

Hun gikk ut av byporten og la Jerusalem bak seg. Byen var et eneste kaos av mennesker under høytiden, og for kort tid siden hadde hun gått i kø overalt. Nå gikk hun alene. Folk hadde enten forskanset seg i sine hjem eller i de mange teltleirene som var slått opp i forbindelse med høytiden.

Det var som om jorden hadde slukt alle sammen.

Nå var det definitivt tårer som rant. Utrolig at hun hadde flere igjen. Hun skulle ønske hun ikke hadde tenkt den siste tanken. Om jord som sluker. For nå så hun nok en gang for seg ektemannens hvite ansikt på gulvet hjemme, slik det hadde vært da hun fant ham for noen dager siden. Det samme ansiktet som smilende og kjærlighetsfylt hadde ønsket henne en god dag bare noen timer i forveien.

Hun fikk bilder av begravelsen for sitt indre øye. Jonatan, kledd i likklær, som ble lagt i gravhulen like utenfor landsbyen. Slukt av jorden.

Livet kom aldri mer til å bli det samme. Verken for henne eller barna.

Som hun hadde elsket ham. Som de trengte ham.

 

* * *

 

Hun hørte gråtekonene på lang avstand.

Å nei. Herre Gud, jeg orker ikke. Min egen lidelse er nok.

Men hun hadde ikke noe valg, måtte passere stedet for å komme seg hjem. Hun senket blikket og gikk raskere, selv om hun bar tungt. Ville få det overstått. Hun kunne se en ansamling mennesker lenger framme, det virket som om det nesten bare var kvinner. Det var som om de gråt for Jonatan. Det var nøyaktig samme gråt hun hadde hørt for ham.

Korsfestelser! Det hele dreide seg om romernes brutale henrettelsesmetode.

Hun kunne se tre kors. Et raskt blikk røpte at de tre som hang på korsene var i stor pine.

Man ble ikke korsfestet for bagateller, så de tre måtte ha noe alvorlig på samvittigheten. Likevel … det var ingen trøst å finne i tanken på at de ble straffet for en eller annen form for ondskap.

Enda vondere enn å se de tre forbryternes lidelser, var det å se de som sto rundt.

Mødre. Søstre. Døtre.

Hun kunne bare se én mann i hele mengden, bortsett fra de romerske soldatene. En ung mann.

Kunne det dreie seg om et opprør mot romerne? I så fall for-tjente de korsfestede sympati. Eller i det minste medynk. Hennes egen fetter tilhørte selotene, opprørsgruppen som drømte om å kjeppjage romerne vekk fra Judea.

En forferdelig tanke slo henne. Var det …?

Men ytterligere et raskt blikk kunne konstatere at fetteren ikke var blant dem. Hun gjenkjente heller ingen av dem som vennene hans.

Den romerske generalen Varus hadde korsfestet intet mindre enn 4000 jøder i Galilea da hun var et barn. Hun husket også historiene bestefaren fortalte henne den gang, om de slavene som gjorde opprør sammen med Spartacus da han var liten. Generalen Crassus hadde korsfestet 6000 av dem. Romerne så ikke med blide øyne på opprørere.

Fetteren og ektemannen hennes hadde hatt mange diskusjoner rundt dette. Fetteren mente det var en jødes plikt å gjøre opprør. Jonatan hadde tidligere vært helt enig med ham, men de siste årene av sitt liv hadde han fått nye og merkelige holdninger.

Han snakket om et rike som ikke var av denne verden. Om å elske sine fiender.

Det var en viss Yeshua, en omvandrende profet, som hadde gitt Jonatan disse ideene.

Selv hadde hun aldri sett eller hørt denne Yeshua og forholdt seg ambivalent. På den ene siden var hun lettet over at ektemannen brøt med selotene. På den annen side var hans nye tanker ikke noe mindre radikale, bare motsatt vei, og han sto i fare for å komme i konflikt med sine egne i stedet.

Romerne hånet jødene med et ordtak: «Der hvor to jøder er samlet, er det minst tre meninger.» I sitt stille sinn hadde hun tenkt at det var mye sannhet i det. Det var seloter, fariseere, saddukeere, gnostikere, esseerne, ulike døperbevegelser – og nå altså denne Yeshua-bevegelsen i tillegg!

Når de i motsetning til romerne bare hadde én Gud, ble de visst aldri helt enige om hvordan denne Guden var.

Nå kunne ingen forfølge Jonatan. Han var død. Uvisst av hvilken årsak. Hjertet bare stanset. Han hadde jobbet hardt for å brødfø familien alle disse årene.

Endelig er jeg forbi.

Nå var det bare å sette kursen mot åskammene og komme seg så raskt til Arimatea og barna som overhodet mulig.

Men dette mørket … Det ble bare verre og verre.

Jeg er redd, Herre Gud …

* * *

DET NÆRMET SEG den niende time da hun endelig kom trygt hjem.

Barna omfavnet henne, langt og lenge. De ville ikke slippe taket. Mørket, som nå lå så tykt over landet at det var som natt, hadde fylt dem med angst. De hadde nettopp mistet faren sin, og hadde vel begynt å lure på om de skulle bli uten mor også.

«Barna mine …»

Hun holdt dem tett inntil seg. Hadde ikke lyst til å slippe taket, hun heller.

«Hva er det som skjer, mamma?» spurte lille Mara. «Hvorfor er det bekmørkt ute?»

«Jeg vet ikke, jenta mi. Kanskje en sandstorm.»

Den merkverdige stillheten i luften hadde vedvart. Det hadde ikke blåst opp. Hun ante ikke hva dette dreide seg om.

Må få tankene deres over på noe annet.

«Nå skal vi lage oss god mat!» smilte hun. «Og etterpå skal jeg fortelle dere noen spennende historier!»

«Den om Jona i fisken?» Mara hadde allerede glemt mørket.

«Ja, den også, hvis du vil.»

«Og Noa!» ropte Josef begeistret, med et smil på ansiktet for første gang på flere dager. Lettelsen over å ha moren hos seg overvant savnet etter faren noen sekunder. «Fritt for å si navnene på dyrene som går inn i arken!»

«Men jeg vil lage regnlydene!» lo Mara. «Kanskje pappa vil …»

Hun stivnet. Underleppen begynte å røre på seg.

Si noe lurt. Fort.

«Jeg kan være Noa, jeg», sa hun.

Barna nikket. Mara svelget tungt. Josef prøvde seg på et smil, og fikk fram noe som lignet, bare for å være snill mot moren. De visste alle at dette kom til å bli en amputert versjon av favorittleken.

Hun skulle til å si noe om all den gode maten hun hadde kjøpt. Men i det samme kjente hun et voldsomt sug i magen. Ungene tok hendene hennes og klemte til, skrekkslagne.

Bakken rister!

Mara skrek i panikk. Det raste kopper og kar ut fra hyllene på veggen. Ingen av dem hørte lyden av keramikkgjenstandene som falt i gulvet og knuste. En annen lyd, et drønn, en buldring, overdøvet alt annet.

Mara! Josef!

Hun så deres vidåpne munner, forsto at de begge hylte av skrekk, men hørte ingen ting.

Vil huset holde? Vegger? Tak? Bør vi løpe ut eller holde oss her?

Det lille huset, som besto av to små rom, var alt de hadde. De kunne ikke miste det. Men en ting var selvsagt enda viktigere: De måtte overleve.

Så var det over, like fort som det begynte.

Ungenes skrik skar brått inn i ørene hennes i noen sekunder, før også de avtok, til fordel for vanlig gråt.

«Hva skjedde, mamma?»

«Mamma, kommer vi til å dø?»

Hun la en hånd rundt hodene deres. Bøyde pannen mot deres panner. De tre var så tett inntil hverandre som de kunne komme.

«Dette kalles for jordskjelv. Det gikk bra denne gangen. Det kan hende det kommer tilbake igjen om en liten stund. Men det er sikkert ikke farlig.»

Kunne de se at hun ikke trodde på det selv? Hjertet hennes truet med å hamre hull i brystet.

«Hvis det kommer tilbake, så holder vi tett rundt hverandre. Hvis det blir kraftigere enn forrige gang, så går vi sammen ut av huset. Avtale?»

«Jeg vil ha pappa», snufset Josef. Men han var svært samvittighetsfull til tross for sin unge alder, og da han så hvor hjelpeløs moren med ett virket, var han rask med å legge til: «Avtale, mamma!» Og hun sendte en stille takk til Herren for at hun hadde rukket hjem akkurat i tide.

Om hun hadde vært ute på den mørke veien under jordskjelvet, og barna alene hjemme …

Skjelvene kom ikke tilbake. De spiste og begynte på leken. Hun fortalte historiene om Adam og Eva, om Noa, om tårnet i Babel, om Abraham, om Jona i fisken … og barna lagde lyder, bevegelser, mimikker. Alle gjorde sitt beste for å late som om de ikke var sterkt preget av at en hovedrolleinnehaver var fraværende.

Ute lynte det. Regnet pøste ned. Men de kunne ikke høre noe torden. Lille Mara skvatt hver gang det blinket, mens Josef fnyste tøft for å vise at han ikke var det minste redd for lynet, nå som han var blitt hele seks år.

«Nå er det snart leggetid, barn.»

«Bare litt til!» tagg Josef.

«Mammaen deres er veldig sliten nå. Og vi må alle være uthvilte før påskekvelden.»

Josef rakk ikke protestere, for med ett banket det på døren.

Hvem i all verden var det som kom så sent? Noen som søkte ly for uværet?

Huset deres lå like utenfor landsbyen, og en veifarende ville da være tjent med å gå den siste kilometeren inn til Arimatea? ille var ikke dette regnet.

Skal jeg våge å åpne?

Hun hadde ikke det minste lyst, alene som hun var med to barn. På den annen side, det var sjelden farlige mennesker i dette strøket. Dessuten hadde hun vel egentlig ikke noe valg. Det kunne være at noen trengte hjelp. Forsiktig og langsomt åpnet hun døren.

Så skrek hun.

Barna gjorde store øyne, men klarte ikke få fram en lyd.

ET SPØKELSE!

Der ute sto Jonatan. I likklær.